Hvorfor skal vi helst reise så langt bort og rekke så mye på en gang?
«Jeg tror vi kan tolke om moderne kultur som å være besatt av angsten for at verden blir stille, den snakker ikke lenger til oss.». Det sier sosiologen Hartmut Rosa. I hans teori om resonans mener han at et økende tempo truer mulighetene våre for å oppleve at verden snakker til oss.
Tekst og bilder publisert i Harvest Magazine
I en akselererende verden krymper nåtiden, det tar kortere tid før noe rundt oss er annerledes og vi må kartlegge det på nytt. Responsen vår er å prøve å rekke over mer, et resultat av at vekst er et premiss for den verden vi lever i. Som Rosa sier må vi løpe raskere og raskere bare for å stå stille.
Kanskje dette er med på å få oss til å velge bort det nære landskapet. Vi blir mindre interessert i alt det som er, eller skjer, imellom turmålene, toppene, kilometerne. Det mister liksom verdi, i en verden hvor det handler om å dynamisere og å måle. Vi hører ikke lenger det som ikke roper.
Det oppleves mer logisk at noe som er lenger unna, mer annerledes, vil gi oss, ja, mer. Vi tenker at det er langt borte vi vil finne resonans - det at verden snakker til oss, og vi har som mål å gjøre mer av verden tilgjengelig for oss selv. Også reklame forteller oss dette. De store reiselivsaktørene med sine budsjetter vinner i oppmerksomhetsjaget. Mindre eller mer lokale aktører må nøye seg med mindre rekkevidde. Uansett er ofte det store og raske i fokus. Det som plasserer seg i midten av synsfeltet vårt oppfattes på et vis som mest naturlig for oss. Trangen til å oppsøke det bortenforliggende er innarbeidet.
I dokumentarfilmen Fedrelandet , den norske Oscar-kandidaten i år, snakker hovedpersonen om det å ikke gå så fort at man ikke rekker å se. Denne mannen har valgt å bli i Oldedalen, og han har tråkket de samme stiene og høydemeterne der hele livet. Allikevel er han opptatt av å ikke gå for fort. Visuelt i filmen er det som om verden stopper bortenfor de omkringliggende fjellene. Som om ingenting annet eksisterer. De storslåtte bildene forteller at det er nok, mer enn nok, verden trenger ikke å være større.
Med et økende tempo oppstår desynkronisering i følge Hartmut Rosa. Ikke alt i verden kan akselereres og følge vårt tempo. Som naturen.
Er det desynkronisering vi opplever når vi skal reise så langt vekk og rekke over så mye på en gang? Tempoet henger ikke lenger sammen med evnen vår til å høre verden. Vi kan kjenne en ubestemmelig dissonans, og oppleve at det rundt oss blir stille. Så prøver vi kanskje allikevel å løse det med å løpe litt fortere, eller reise litt lenger.
Rosa tror at det er resonansen vi opplever med det rundt oss som kan hjelpe oss i frykten for, eller opplevelsen av, å bli fremmedgjort ovenfor verden - at den ikke lenger snakker til oss. Å måle ut fra hvor store mengder av verden vi er i stand til å konsumere er feil hvis vi vil oppleve resonans mener Rosa. Avstand og mengde i seg selv blir feil målestokk. Å konsumere mer av verden på kortere tid vil ikke gjøre at verden i større grad snakker til oss.
